Oria duela aspaldi, aspaldi, Laustaneko Jaunak, bere jauregia
txarregi kausiturik, jauregi berri bat egin zezoten galdatu omen zioten
Lamineri.
Laminek baietz : gogotik eginen zutela, eta gau-erdiz
geroztikako lehen oilar-kantua gabe oraino, baldin eta Jaunak bere arima emaiten
bazioten saritzat. Eta Laustaneko Jauna baietz hitzeman zioten.
Laminek gau hartan berean hasi zuten beren lana eta Arradoiko
harri eder gorri batzu pullikixko lantarik, harri hek batek bertzeari, bixi
bixia emaiten zituzten, ahapetik elgarri erranez :
- To, Guillen !
- Harzak, Guillen !
- Emak, Guillen !
Eta lana bazoan, bazoan karraskan.
Laustaneko Jauna oilategiko zurubi kaskotik Lamineri beha
zagon, halako puska ilun zerbait eskuan.
Hor, Laminek eskuetan hartu zuten azken harria :
- To, Guillen !
- Harzak, Guillen !
- Azkena duk, Guillen !
Ordu-berean, Laustaneko Jaunak ixtupa mustuka bati su emanik,
argi handi bat eraiki zen bet-betean, oilategiaren aintzinean, eta oilar guzte
bat, iziturik, ustez eta iguskin aintzindu zitzaion egun hartan, kukurukuka eta
hegalez zaflako eman zen.
Azken Laminak, jadanik eskuetan zuen azken harria firrindilaka
ourtiki zuen ur-handiko osinera, marraska samin batean : « Madarikatu
oilarra ! » eta, bere lagunekin suntsitu zen bera osinean.
Harri hurra nehork egundaino ezin atera du osinetik ; han da
beti ur zola zolan. Laminek aztaparrez daukatela, eta Laustaneko jauregiak
harri bat eskas du betiko demboretan.
|
|
LE CHATEAU DE LAUSTENIA : |
Il y a maitenant bien longtemps, le seigneur de Laustania,
trouvant trop pauvre son château, demanda, dit-on, aux
Laminak qu'ils lui
en fissent un nouveau.
Les
Laminak le voulurent bien. Volontiers ils feraient le
château ; et même, ils le feront avant le premier chant du coq
postérieur au coup de minuit. Une condition : en guise de salaire, le
seigneur leur donnerait son âme. Et le seigneur de Laustania en fit la
promesse.
Dans la nuit même, les
Laminak commençèrent
leur besogne. Ils taillèrent parfaitement de belles pierres rouges
d'Arradoy. Et puis, ils se les passaient vivement de l'un à l'autre, en
se disant à voix basse :
- Tiens, Guillen !
- Prends, Guillen !
- Donne, Guillen !
Et le travail avançait, avançait furieusement.
Du haut de l'escalier du poulailler, le seigneur de Laustania regardait les
Laminak. Dans une main il tenait un certain paquet gris.
Et voici que les
Laminak empoignèrent la dernière
pierre :
- Tiens, Guillen !
- Prends, Guillen !
- C'est la dernière Guillen !
Dans le même instant, le seigneur de Laustania mettait
feu à un gros morceau d'é ; une grande lueur s'éleva devant
le poulailler. Un jeune coq s'effraya, craignant que le soleil ne l'eût
devancé ce jour là : il chanta kukuruku et se mit à battre
des ailes.
Avec un hurlement aigu, le dernier
Laminak dans le gouffre de
la rivière jeta la dernère pierre que déjà il tenait
dans ses mains : « Maudit coq ! » Et il s'abimâma
lui-même dans le gouffre avec ses compagnons.
Cette pierre, jamais personne n'a pu la retirer du gouffre.
Elle est toujours là, au fond de l'eau : les
Laminak la retiennent avec
leur griffes. Et, depuis toujours, il manque une pierre au château de
Laustania.
|